Blogg

Det er musikk, punktum.

Tor Gaute Syrstad 20/10, 2011

______________________

Tweet

Seks barkrakker, tre mikrofoner, en programleder og et lite, men dedikert publikum. Det er en surrealistisk opplevelse, mer enn to øl, men ingen jäger. Det er kaldt, men varmt. Nervøst, men sikkert. Følelsesladd, men overfladisk. Det er Cementen 19. oktober. Det var Cementen 19. oktober. Kvelden i går ble det jeg håpte den skulle bli, og jeg er veldig takknemmelig for at vi i JHB fikk muligheten til å, for en gangs skyld, også snakke fra scenen.

På forhånd var jeg uhyrlig nervøs. Jeg visste bent fram ikke hvordan det skulle gå. Bare ti minutter før arrangementet skulle begynne klamret jeg meg fast til en kald halviter i bakgården på Bøker. Møtet med ikke ukjente Tom Brekke under en uvanlig kald oktoberhimmel i Stavangers flotteste hage ble avgjørende. Helt uten andre bandmedlemmer til stede gjennomførte jeg en slags generalprøve med min venn ølen som eneste medhjelper. Også løste det seg. Programleder Øyvind Berekvam loste oss gjennom en time med mer eller mindre veloverveide refleksjoner over egne tekster. Det var godt å få sagt det.

I slike situasjoner er det helt avgjørende å arbeide med mennesker som tar oppgaven alvorlig. Berekvam var sitt ansvar bevisst, og hadde forberedt seg bedre enn de fleste musikkjournalister vi har møtt – til sammen. Derfor framførte han også gode og relevante spørsmål. Han presset oss til det høyeste intelektuelle nivået vi i JHB klarer å oppnå. Det var det dere fikk. Bedre blir det ikke.

Ett av punktene det var interessant å diskutere handlet om tekstenes evne tïl å stå på egne ben, uten musikken. Etter min mening finnes ikke tekstene uten musikk. De er musikk – de ble til som musikk og de skal framføres med musikk. De ble til for Jakob Håkon og de skal framføres av Jakob Håkon. En tekstblekke med JHB-notater selges billig på markedet, men hjulpet av gode riff og max energi kan ordene bety noe for dem som hører godt etter. De skal ikke leses, men høres.

Derfor beundrer jeg Litteraturhuset Stavanger for sin modighet. De tok inn et band som ikke akkurat har blitt kjent for sin litterære verdi. De våget å snakke seriøst om strofer som de fleste betegner som ren humor. Det står det respekt av. Når finkulturen møter folket står det viktigste igjen. Kultur. Lyrikk er kultur. Lyrikk er litteratur, men den beste litteraturen er først og fremst ikke tekst, men musikk. Den beste forfatteren er Håkan Hellstrøm. Den beste er Bob Dylan. Den beste er Svein Tang Wa. Derfor blir det feil å si at god tekst er dårligere tekst fordi teksten ikke blir lest, men hørt – det må jo være selve poenget.

Da tror jeg vi lukker den saken for noen år. Snakkes i Kiellandhagen.

Det er personlig

Tor Gaute Syrstad 17/10, 2011

______________________

Tweet

Året er 2007 og jeg kaver meg opp en av byens bratteste bakker på en av årets aller gråeste dager. Været har forsåvidt ingenting å si – årstallet og bakken er av enda mindre betydning. Men en ting er sikkert; det var personlig. På vindusruta til et av Stavangers renserier, langs den bratte bakken i nærheten av Breiavannet, sto mottoet klart å tydlig: Det er personlig. Rens er personlig. Ja.

MELD DEG PÅ EVENTEN PÅ FACEBOOK HER

Jeg har ofte behov for renseritjenester. Hver dag renser jeg og de fleste andre, vekk det personlige – vi gjør dypt private hendelser til ren komikk som alle kan glede seg over. Eller vi framfører tankene som en heller dyster tragedie – en tragedie andre gjerne godter seg med. Det er nok morsomheter å ta av. Nok tragedie. Det har aldri vært vanskelig å holde samtalen i gang. Derfor har det også blitt tekster – tekster som betyr mye og som betyr aller mest for meg selv. Det personlige renseriet har fungert på et vis og jeg er svært glad for at JHB fortsatt kan framføre strofer som i bunn og grunn er Keyboardistens tragikomiske blikk på eget liv.

Verre blir det da å snakke om ordene. Vi har prøvd å være forsiktige med å prate for mye om egne tekster. Onsdag 19. oktober er det imidlertid ingen vei tilbake. Plakaten er allerede laget. Bokstavene er skrevet på veggen og et lite knippe publikummere har meldt sin ankomst. Jeg gruer meg til å måtte stå skolerett på Cementen Scene. Det har aldri vært viktigere å konsentrere seg. Det har aldri vært viktigere å vite hva en kan gjøre og hva som går for langt. Hva en ikke kan si. To øl er nok. Det er personlig. Kjør rens.

Blod, tårer slåsskamp og støy

Tor Gaute Syrstad 25/6, 2011

_____________________

- Hva handler den egentlig om, den nye singelen deres?
Journalisten fra den lokale TV-stasjonen hadde i utgangspunktet et enkelt og greit spørsmål. Han søkte ett svar, og henvendte seg til meg med fast blikk, og et lite smil rundt munnen. Et slikt smil man ofte finner på mennesker som har oppdaget noe som de ikke helt forstår – noe de ikke vet om de liker, og som de synes er merkelig, men samtidig litt fascinerende. Han hadde nettopp fått se coverbildet av en avkledd, og bundet mann, merket med østkantens nådeløse signatur. Samtidig fikk han høre den nye singelen for aller første gang.

Han undret nok på hvem jeg kunne være, som hadde funnet på disse snodige verselinjene. Var jeg en mann med merkelige seksuelle preferanser som i et dumhetens øyeblikk hadde skrevet dikt om min forskjelighet for sensuell vold? Var jeg en tåpelig ungdom som en dag på videregående bestemte seg for å lufte sine ulovlige fantasier til fem gode venner for å lage pubertal rock? Var jeg syk? Eller bare forelsket? Journalisten ville bare ha svaret på hva teksten handlet om, men bak spørsmålet lå en hel rekke andre gåter, som vanskelig lar seg formidle på det lokale TV-nettet.

Dama fra Østkanten har siden Jakob Håkon Bands første dager, vært vårt ubestridte flaggskip. En soleklar avslutningslåt som ofte skaper elleville scener på konsert. Når den nå endelig er ute for salg, og tilgjengelig for alle, er det mange, som i likhet med journalisten, lurer på hva teksten egentlig handler om. Jeg visste at spørsmålet ville dukke opp, men har ikke fått tid til å forberede et ordentlig svar. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvorfor jeg en høstdag i 2006 splutselig sto der med et refreng som jeg ikke klarte å glemme – med et par strofer om kjærlighet og vold – om fysisk smerte og nytelse.

På det tidspunktet hadde jeg nettopp oppdaget at det fantes et Stavanger, også utenfor drabantbyen Hillevågs hardt bevoktede grenser. Jeg var 16 år og overveldet over alt jeg opplevde. Ungdomskolens tumulter var lagt bak meg for alltid. Nå skulle jeg ut for å oppleve verden, og turen gikk med bussrute nummer to fra Kvalaberg til bussterminalen. Hver dag. Hver uke. Denne nye byen var annerledes. Menneskene oppførte seg på en annen måte, de sa andre ord, brukte andre klær og levde andre liv. Bare noen hundre meter fra bydelsgrensen bodde det folk på min egen alder, som ikke lignet meg eller noen av mine venner. Nå møtte jeg dem for første gang.

Det var som å bevege seg fra en verden til en annen. Selv om vi hadde vokst opp i samme by, var dette definitivt forskjellige postnumre. Jeg likte at de var annerledes. Østkantens jenter, lignet ikke dem som bodde rundt meg. De var hardere, mer direkte. Mer muskler. Mer kraft. Midt blant alle byens likegyldigheter. Midt blant alle de like, var det noen som var annerledes. Damene fra østkanten. Sinte. Sikre. Ekte.

Sangstrofene presset seg på. Helt plutselig mens jeg gikk oppover bakkene på Hillevåg, fikk jeg ordene foran meg. På vei hjem fra en av disse daglige utfluktene til det ukjente, fant jeg setningene som ble til singelen “Dama fra Østkanten”. Jeg sang refrenget for meg selv. Jeg var fornøyd.

De sier jeg var forelsket. De sier jeg hadde pubertale ideer, og skitne fantasier. Jeg har ingen grunn til å forsvare meg. De har rett, men de glemmer at jeg den høstdagen hadde hadde oppdaget noe større. I virrvarret av forvirrede følelser forsto jeg at verden ikke var så enkel og kjedelig som jeg hadde trodd. Virkeligheten var større enn Hillevåg torg. Alle mennesker hadde ikke vokst opp i nærheten av vannassen – noen hadde ikke en gang beveget føttene sine inn i dette vidunderlige friområdet – selv ikke en gang når de anerkjente sirkusene slo leir mellom trærne. Det fantes jenter som aldri hadde spilt i Hinna Håndball. Det fantes jenter som ikke drømte om å bli interiørarkitekt. Det var disse jentene jeg så for første gang.
Jeg sang refrenget, med et lite smil rundt munnen – et slikt smil som man ofte finner på mennesker som har oppdaget noe som de ikke helt forstår – noe de ikke vet om de liker, og som de synes er merkelig, men samtidig litt fascinerende.

JHBloggen

Medlemmene i Jakob Håkon Band skriver om livet i bandet og byen - om musikk, dialekt og ekte glede.