Tweet

Seks barkrakker, tre mikrofoner, en programleder og et lite, men dedikert publikum. Det er en surrealistisk opplevelse, mer enn to øl, men ingen jäger. Det er kaldt, men varmt. Nervøst, men sikkert. Følelsesladd, men overfladisk. Det er Cementen 19. oktober. Det var Cementen 19. oktober. Kvelden i går ble det jeg håpte den skulle bli, og jeg er veldig takknemmelig for at vi i JHB fikk muligheten til å, for en gangs skyld, også snakke fra scenen.

På forhånd var jeg uhyrlig nervøs. Jeg visste bent fram ikke hvordan det skulle gå. Bare ti minutter før arrangementet skulle begynne klamret jeg meg fast til en kald halviter i bakgården på Bøker. Møtet med ikke ukjente Tom Brekke under en uvanlig kald oktoberhimmel i Stavangers flotteste hage ble avgjørende. Helt uten andre bandmedlemmer til stede gjennomførte jeg en slags generalprøve med min venn ølen som eneste medhjelper. Også løste det seg. Programleder Øyvind Berekvam loste oss gjennom en time med mer eller mindre veloverveide refleksjoner over egne tekster. Det var godt å få sagt det.

I slike situasjoner er det helt avgjørende å arbeide med mennesker som tar oppgaven alvorlig. Berekvam var sitt ansvar bevisst, og hadde forberedt seg bedre enn de fleste musikkjournalister vi har møtt – til sammen. Derfor framførte han også gode og relevante spørsmål. Han presset oss til det høyeste intelektuelle nivået vi i JHB klarer å oppnå. Det var det dere fikk. Bedre blir det ikke.

Ett av punktene det var interessant å diskutere handlet om tekstenes evne tïl å stå på egne ben, uten musikken. Etter min mening finnes ikke tekstene uten musikk. De er musikk – de ble til som musikk og de skal framføres med musikk. De ble til for Jakob Håkon og de skal framføres av Jakob Håkon. En tekstblekke med JHB-notater selges billig på markedet, men hjulpet av gode riff og max energi kan ordene bety noe for dem som hører godt etter. De skal ikke leses, men høres.

Derfor beundrer jeg Litteraturhuset Stavanger for sin modighet. De tok inn et band som ikke akkurat har blitt kjent for sin litterære verdi. De våget å snakke seriøst om strofer som de fleste betegner som ren humor. Det står det respekt av. Når finkulturen møter folket står det viktigste igjen. Kultur. Lyrikk er kultur. Lyrikk er litteratur, men den beste litteraturen er først og fremst ikke tekst, men musikk. Den beste forfatteren er Håkan Hellstrøm. Den beste er Bob Dylan. Den beste er Svein Tang Wa. Derfor blir det feil å si at god tekst er dårligere tekst fordi teksten ikke blir lest, men hørt – det må jo være selve poenget.

Da tror jeg vi lukker den saken for noen år. Snakkes i Kiellandhagen.

Tweet

Året er 2007 og jeg kaver meg opp en av byens bratteste bakker på en av årets aller gråeste dager. Været har forsåvidt ingenting å si – årstallet og bakken er av enda mindre betydning. Men en ting er sikkert; det var personlig. På vindusruta til et av Stavangers renserier, langs den bratte bakken i nærheten av Breiavannet, sto mottoet klart å tydlig: Det er personlig. Rens er personlig. Ja.

MELD DEG PÅ EVENTEN PÅ FACEBOOK HER

Jeg har ofte behov for renseritjenester. Hver dag renser jeg og de fleste andre, vekk det personlige – vi gjør dypt private hendelser til ren komikk som alle kan glede seg over. Eller vi framfører tankene som en heller dyster tragedie – en tragedie andre gjerne godter seg med. Det er nok morsomheter å ta av. Nok tragedie. Det har aldri vært vanskelig å holde samtalen i gang. Derfor har det også blitt tekster – tekster som betyr mye og som betyr aller mest for meg selv. Det personlige renseriet har fungert på et vis og jeg er svært glad for at JHB fortsatt kan framføre strofer som i bunn og grunn er Keyboardistens tragikomiske blikk på eget liv.

Verre blir det da å snakke om ordene. Vi har prøvd å være forsiktige med å prate for mye om egne tekster. Onsdag 19. oktober er det imidlertid ingen vei tilbake. Plakaten er allerede laget. Bokstavene er skrevet på veggen og et lite knippe publikummere har meldt sin ankomst. Jeg gruer meg til å måtte stå skolerett på Cementen Scene. Det har aldri vært viktigere å konsentrere seg. Det har aldri vært viktigere å vite hva en kan gjøre og hva som går for langt. Hva en ikke kan si. To øl er nok. Det er personlig. Kjør rens.

⇒Hør låten hele døgnet her

⇒ Les Tors blogg om hvordan teksten til “Dama fra østkanten” oppstod.

⇒ Kjøp singelen på Platekompaniet.no